Refleksjoner fra temadag – profesjonsfaglig digital kompetanse (PFDK) tirsdag 17.oktober
Vi hadde flere forelesere gjennom hele dagen som fikk ca. 30 minutter hver til å snakke om sin profesjon/sitt felt. Det var en lang dag med mye info og mange inntrykk.
Dagen handlet hovedsakelig om teknologi i møte med fag. Noe av det var mer rettet mot grunnskole f.eks. Wittario, som er et kjempefint digitalt verktøy som passer godt til historie- og naturfag. Dette var en av delene hvor jeg følte det var vanskelig å trekke linjer til hvordan det kan brukes direkte i egen undervisning (musikal, dans og sang).
Som Jens Nyland fra Kulturnett 3.0 nevnte så er brukervennligheten ekstremt viktig. Vi som går PPU i scenefag er sjeldent eksperter på teknologi, så vi må helst kunne trykke på en på-knapp og styre med en enkel skjerm som er lett å forstå.
Kulturnett 3.0 er et interessant prosjekt som jeg er spent på å høre mer om i fremtiden. De jobber for etablering av en ny standard for digital samhandling, muliggjort gjennom et nettverk for overføring av lyd og bilde i opplevd sanntid, altså med minimal forsinkelse. https://www.kulturskoleradet.no/nyheter/2023/februar/kulturnett-30-pilotprosjekt-digital-samhandling. Dette kan være et fantastisk verktøy for elever i små kommuner som ikke har et stort tilbud på sin lokale kulturskole. Jens Nyland tok et eksempel om en elev i Sel kommune som kunne ta HipHop-klasser gjennom dette prosjektet, som jo høres veldig fint ut i teorien. Det jeg tenker på er hvordan det vil foregå i praksis. Hvor skal eleven være? Hjemme på rommet sitt? Har hun nok plass? Blir hun ordentlig sett? Hvordan skal lærer kunne møte eleven på en god måte gjennom en skjerm? Hvor skal lærer stå for å vise dansetrinn med hele kroppen? Ser hun inn i kamera? Står hun vendt mot et speil? Blir det speilvendt for eleven da? Foregår undervisningen i gruppe eller vil det fungere best med enetimer?
Jeg ser for meg at dette prosjektet vil passe ypperlig til musikk-elever som ønsker å lære seg ett instrument hos en lærer, men er usikker på om det ville fungert i gruppe-undervisning og da spesielt teater og dans.
Simen Hovd (fra dramalinjen på Hartvig Nissen) ga mange gode tips til bruk av digitale verktøy i møte med faget. Der ble jeg inspirert til å lage et eget kompendie til mine elever med sikre kilder og øvelser til både sang og dans som de kan ha og bruke som de vil. Han bruker OneNote som vurderings- og kommunikasjonsplattform med sine elever som virket veldig oversiktlig og enkelt å bruke. I tillegg kom han med gode tips til hvordan lage god powerpoint og generelt gode tips til hvordan være en god lærer.
På slutten av dagen kom advokatfullmektig Sofie Roscher Conley og hun gikk igjennom diverse lover og regler som er relevant for oss som lærere. Hun fortalte om regler for bruk av digitale plattformer og sosiale medier med fokus på opphavsrett og personvern i undervisningssammenhenger. Dette var interessant og det ble kom mange spørsmål til henne fra klassen – noen som var så kompliserte at hun ikke kunne gi et svar på strak arm, noe som er forståelig siden juss er komplisert. Men dette er allikevel regler som vi må vite som lærere som jobber med barn og undervisning.
Etter temadagen sitter jeg igjen med en slags skepsis i meg. Jeg vet at fremtiden kommer til å inneholde mye teknologi, men ønsker vi virkelig å dra inn enda mer digitalt i scenefagene, og hvordan vil det i så fall fungere? I undervisningsammenheng må vi selvsagt ha en kommunikasjonsplattform hvor vi kan sende ut info og hjelpemidler som f.eks. video av den nye dansen eller sangtekster som skal øves på. Men handler ikke scenefag om å være tilstede i øyeblikket? Og lære sammen med andre akkurat her og nå? Å bruke alle sansene på å ta inn rommet
og kjenne på energien til hverandre? Det kan hende at dette blir mulig i fremtiden og jeg er spent på å følge utviklingen til den digitale verden vi lever i.
Alt i alt var det er lærerik dag med mange interessante ting å ta med seg videre.
Marie Andrea Ringsaker
PPU musikkteater – KHIO, 25.okt 2023
Digital fagdag 17.10.2023
Etter en full dag med informasjon om teknologisk læring i skolen, går det rundt i hodene på oss alle. Vi har snakket om hvordan en lærer i kan undervise i dans gjennom skjerm fra et helt annet sted. Eller hvordan to kjente musikere kan spille konsert sammen, der én er med via skjerm. Vi har fått innføring i variert læring gjennom orienteringsvandrespill, med checkpoints som kommer opp virtuelt på mobilen når du befinner deg på bestemte koordinater. – Perfekt for historieundervisning! Vi har blitt vist eksempler på læringsspill som kan undervise i kunnskap og gi spennende historier. Og vi har snakket om hvordan en læringsavatar kan vise bestemte bevegelser over nett, der eleven kan zoome seg inn på ulike deler av avatarens kropp og se nærmere på hva avataren konkret gjør av bevegelser.
Dette er interessant og nyttig i mange sammenhenger.
I en periode vikarierte jeg selv i danseteknikker ved Gjøvik vgs. Der skulle vi ha danseprøve, men klassens nivå var så sprikende at det var vanskelig å veilede alle så mye som de trengte. Jeg var redd for at noen av elevene ikke hadde klart å lære nok av danseprøven til at de klarte å øve hjemme. Alle elever skal ha mulighet til å øve, tenkte jeg. Derfor lagde jeg en instruksjonsvideo fra flere vinkler og vellykket nok, så gjorde alle en bra innsats på prøven. Nivået var hevet betraktelig hos samtlige elever, som tidligere ikke hadde evnet å gjøre dansen i det hele tatt. Dette var fordi de fikk verktøy til å øve hjemme. Jeg ser for meg at en læringsavatar kan være nyttig i en slik situasjon i fremtiden.
Spesielt hvis det er snakk om danseteknikker som har bestemte bevegelser som i klassisk ballett og jazz. Men på ett punkt kommer læreren til å si: «dans med følelse», og det kan ikke læres av en læringsavatar. Det jeg mener er at i idrettsfag som f.eks turn, vil en læringsavatar kunne hjelpe mye, fordi bevegelsene har en fasit og skal gjøres deretter, men i kunstfag kan læringsavataren kun ta deg et stykke på vegen. På ett punkt vil dansen kreve mer engasjement enn teknikk, og det kan kun utforskes alene eller med andre mennesker.
Selv har jeg lang erfaring som turntrener og vet derfor at forskjellen på de konkrete fysiske bevegelsene og kunstens uttrykksform er veldig ulikt. Under mine turntrenerkurs der vi analyserer bevegelser, vil en læringsavatar være genialt.
Men nå er det slik at jeg studerer PPU i teater, og føler derfor jeg må skrive litt om teater og variert teknologisk læring der. Men her vet jeg ikke hva jeg skal si… Det utøvende teaterfaget har ingen fasit. Det handler om å sanse rommet, føle stemning, reagere på hverandre og kjenne den naturlige timingen i situasjonen og gruppen.
I en verden hvor stadig flere ungdommer opplever overfølsomhet i sosiale situasjoner, prøver de så godt de kan å rømme inn i teknologien og internett. På mange måter er det enklere. De slipper å forholde seg til alle de usynlige følelsene som ligger rundt og mellom oss mennesker.
Men teaterfaget kan aldri fungere uten sansene, møtene og energien. Teateret handler om å se et annet menneske i øyene og være tilstede i det øyeblikket.
Teknologien er fremtiden for mye, men enn så lenge har jeg ikke funnet ut av hvordan det kan være aktuelt for teaterfaget.
Når det er sagt er jeg absolutt positiv til variert digital læring i alle hensiktsmessige fag, så lenge det ikke går på bekostning av menneskemøtene mellom lærer og elev.
Vi har enorme digitale muligheter, og fremtiden vil åpenbare enda flere. Dette er nok bare starten på en reise i utforming av en variert læringsform, og jeg er spent på å se fortsettelsen.
Elisabeth Eilertsen Eldevik
PPU teater – KHIO, 19.okt 2023